Du ska få ein dag i mårå

Jeg er i et rart humør i dag. Eksamen i sang er overstått og kanskje til og med bestått, fimlfestival (med en stk. film som jeg spiller i) kommer snart, Alexander Dale Oens bortgang ruver over hodene våre, jeg har bare en innleveringsoppgave igjen for hele semesteret, det er 3 dager igjen til jeg reiser til Norge, mye stress med potensiell transfer til høsten, rommet er pakket og tomt, og så har jeg hatt Lana Del Rey på replay de siste dagene. Jeg klarer ikke helt å definere hva den dama får meg til å føle. Det er noe fengslende, hjemsøkende og sært med den stemmen.

Det er noe med de dagene når alt plutselig bare skjer samtidig, forskjellige følelser drar deg i ulike retninger og hodet disser så du nesten får nakkesleng. Det føles deilig å være ferdig med eksamner, jeg er fortsatt i fornektelses fasen med den siste oppgaven som skal inn (“har 2 dager på meg jo”), jeg gru-gleder meg til film festivalen, jeg hjemsøkes av Lana Del Rey’s stemme, og alle nyhetene og postene om Alexander Dale Oen får meg til å kjenne hjertet i halsen for et lite øyeblikk. Hvordan går det an å plutselig føle så mye rart samtidig når de fleste andre dager bare går forbi i den samme grå tåka?

Det er rart å tenke på at jeg snart skal tilbake til der jeg var før jeg kom til Long Island, og at jeg skal være hjemme lengre enn hva jeg har vert her. Jeg liker virkelig ikke lange sommre; de føles bare som en tidfyller, tid som må passere før du får lov til å gå fra A til B. Er det noe jeg ikke er, er det en tolmodig sjel. Når jeg vet hva jeg vil, vil jeg det med en gang. Jeg tror jeg fortsatt fornekter slutten av semesteret litt, ubevisst eller ikke. Jeg er ikke klar for å si hejdå til alt dette helt enda. Jeg vet ikke hvordan ting kommer til å være til høsten, og jeg blir gal av å ikke vite, av å vente, av å lure.

Lista over ting jeg aldri hadde gjettet at skulle skje så fort vokser, samtidig som en del av meg føler det ikke er nok. Jeg har tid til mer, jeg vil gjøre mer.

1. Synge foran en jurie
2. Spille i en kortfilm
3. Se meg selv på storskjerm sammen med publikum
4. Leite etter leilighet på Manhattan
5. Søke på ny skole – igjen.

https://www.facebook.com/iedelgarstad

up and down

So I know it’s been a while since I checked in with you all, and for that I take full responsability. Lots of things have gone down, but nothing’s really changed. Midterms, St. Patricks Day and Spring Break have all come and gone, I’ve felt overwhelming happiness and joy, I’ve touched on depression and I’ve broke down a few times. I’ve overcome some big obstacles, and I still have more to look forward to. I’ve listened to some great music, seen some great shows and had some really enlightening conversations. I’ve done my homework, presented my projects, applied to jobs and visited the city. I’ve thrown up, realized that me and Pratt (the gym) are becoming friendly and seen some people I hadn’t seen in a loong time. Overall, I really can’t complain. Yes, sometimes things are tough, and no, I don’t always feel on top of my game, but looking at the whole picture I feel I am very much on the right path, and no one said the right path would be easy.

Lately, I’ve brought some small and some larger changes into my life, and I feel good about them. I’ve realized that I’m not a black/white kind of person, and so I’m taking baby steps. I have quit shampoo and gone “no-poo”, which is perhaps the most radical change I’ve made. I’ve also started keeping a diary again, which really also is kind of radical. The gym and I are really becoming quite well aquainted, and I’ve noticed that every workout gets a little bit easier and a little bit more fun. I find I can push myself further and harder, run faster and longer, and lift heavier and higher. Baby steps. Feeling good!

In five weeks time I will be heading back home to my beautiful Norway. I do not have a job yet, but am contemplating my options before I apply. I’m not sure what I would like to do and where I would like to go (assuming I have options), but that needs to get sorted out soon, ’cause regardless of what happens, I need a job. Fo sho.

I don’t have a camera, but I have taken some random and some cute pictures with my iPad, and one day I might just get around to showing you some of those. Be patient with me, please.

Lots of love, and appreciation to my beautiful friends, readers, stumblers and stalkers.

Happy Monday and Peace out.

STOP KONY

I was browsing the interwebs, just like any other night, when I got a facebook notification. Now, before you go ahead and make fun, saying things like “ooh, woohoo, you got ONE notification?!” I’ll just set the record straight for you. I do get more than one notification once in a blue moon, but this was a special notification. A member of a private but large facebook group that I am proud and happy to be a part of, posted a video called KONY 2012. I noticed that it was about 30 minutes long, and as it didn’t really resonate with me or ring a bell I was kind of about to ignore it, when I saw that the poster had written her own personal recommendation of the video, and I figured, hey, I trust these people in this group, and it’s not like I have anything better to do, so I pressed play.

In the starting minutes of the video, the narrator, Jason Russel, pronounced that this was an experiment, and in order for it to work, you had to pay attention. So I hit pause, signed off facebook, minimized the other windows still open on my screen, put the video to full screen and dimmed the fluorescent lights.

Now, this is the place where you stop reading if you have not yet seen the video that I’m talking about. I know that a lot of us are students, keeping busy jobs, just generally busy, all of the above or maybe just sceptical. I get it, I do. If you know me, however, I have one question for you. Do you trust me? If the answer is no, thank you for reading my blog at least! If the answer is yes, I strongly, strongly, from the bottom of my heart, wish that you see this video. It will take 30 minutes of your day. And I will give you my promise that it is well worth watching. (If you have already seen the video, don’t trust me or both of the above, this post will continue below the video).

Joseph KONY has been doing what he’s doing now (kidnapping children, turning the girls into sex slaves and the boys into child soldiers; he’s making them mutilate people’s faces and kill their own families) for twenty-six years. That is TWENTY-SIX years. These children and this man are invisible. No one knows about them. Governments are reluctant to participate or contribute to the case because the case is foreign to them – themselves or their own people are not personally threatened by KONY and acting on behalf of Uganda would not benefit them financially.

The goal with KONY 2012 is to make KONY famous. Not to honor him, but to put his crimes on the table. People need to see what has been going on, it’s the only way we can make anything happen.

What can you do to help?
1. Share the video
2. Tell people about KONY
3. Visit www.kony2012.com and sign the pledge
4. While you are at the site, start tweeting, calling or writing the targeted celebrities and politicians
5. Get the action kit
6. Plan ahead, and participate in Cover The Night

See if there is any local group you can join, or make one yourself. Powerful things happen when passionate people get together with the same idea and belief, be it only in this one case.

KONY 2012

If you are a student at LIU Post, join

https://www.facebook.com/pages/KONY-2012-at-LIU-Post/374938629197030

Anyone and everyone:
Share the video, participate in the cause with what you can and spread the word!

Room Selection

En flott ting med å være beboende elev på et hvilketsomhelts college, er at du får selv velge hvor du vil bo og med hvem. Ulempen med å være freshman/sophomore, er at du er en av de siste som får velge rom. Romkammeraten min fikk seg hjørnerom i 24/7 study intensive (stille) dormen, men jeg skal til Riggs. Party dorm #1. Det var andre valget mitt, men første valget var fullt før jeg fikk sakt “I”. Men det er greit. Riggs har litt av et rykt, men jeg har fått et hjørnerom i enden av gangen – satser på at det er litt roligere der. Kjenner ikke hun jeg kanskje skal bo med men det ordner seg!

Grunnen til at jeg sier kanskje, er at vi begge har søkt på RA (Internatleder) stillingen, og om en av oss får den blir det jo omrokkering. Angående den jobben har jeg også litt second toughts. Jeg begynner å innse hvor mye jobb det ville blitt, og jeg har liksom nok med Teateret allerede. Men vi får se. Får jeg tilbud om jobben kommer jeg sikkert til å prøve det et semester, og så heller si opp om det blir for mye. Kanskje. Jeg vet virkelig ikke. Men så har jeg jo god tid til å tenke gjennom det.

I kvel var vi på forstilling med PTC (Post Theatre Company) og så Comedia. Det var virkelig bra! Delvis basert på improvisasjon – skuespillerne var kjempe flinke og det var MORSOMT! Takk til Nina, kveldens beste date

Så blir det Pratt igjen i morgen tidlig, lekser og kanskje litt moro på kvelden. Que sera, sera. Karpe Diem. Blah Blærh.

And now, my dear friends, I will leave you with this:

3 likes

A – Available
Depends who’s asking

B – Birthday
I don’t pay attention to such foolish trivialities

C – Crushing on
Oscar Ampas

D – Drink you had last
Coke

E – Easiest person to talk to
That girl who’s always there when I go to brush my teeth

F – Favorite song
Somebody that I used to know

G – Grossest memory
Squat toilet in Monflacone, Italy

H – Hometown
Stavangårrh

I – In love with
Gotye

J – Jealous of
Kimbra

K – Killed someone
Last night. Body’s under my bed.

L – Longest friendship
Twilight

M – Milkshake flavor
Vanilla with a touch of O-

N – Number of siblings
5,001,199

O – One wish
Marry Gotye

P – Person who called you last
My mamma

Q – Question you’re always asked
What’s up?

R – Reason to smile
Rain <3

S – Song you last sang
Santa Lucia

T – Time you woke up
43,200 seconds ago

U – Underwear color
“I bought new underwear, they blue!”

V – Very best friend (s)
I don’t play favorites

W – Worst habit
Playing favorites

X – X rays you had
Teeth and chest – duh.

Y – Your last time you cried
When I discovered Gotye

Z – Zodiac sign
Geminian (Pearl and Rose)

Jeg lever!

Det har gaatt en stund siden jeg sist gav noe livstegn fra meg, og selv det var et mer eller mindre tvilsomt tegn; men jeg lever altsaa enda. Denne uka er travel som galskapen selv, det skjer noe hele tiden, lekser hoper seg opp, i tillegg har et stk. timelangt jobbintervju paa torsdag – altsaa i morgen og et stk. 3 minutter kreativ presentasjon som jeg fortsatt ikke har tanker om en gang paa fredag. Har saa vidt tid til aa spise. I gaar la jeg meg klokka 21:30 – var HELT skutt. I dag har jeg bare 7 timer skole, men masse arbeid aa gjoere.

MEN jeg storkoser meg. Jeg liker at det skjer ting. Er ikke veldig god paa aa distribuere tid naar jeg har for mye aa ta av. Jeg klarer foreloebig aa holde hodet over vann, scorer bra nok paa proever og faar leksende undagjort mer eller mindre i tide. Naa er det snart helg igjen, saa er det bare et par uker til foer paaskeferie. Tiden gaar fort! Vet enda ikke helt hva jeg skal gjoere i paasken – kanskje skrive de brevene og lage den videobloggen jeg har planlagt saa lenge? Vi faar se hva det blir til.

Kommenter gjerne paa bloggen selv om jeg skriver saa kjedelig som jeg gjoer naa – det varmer mitt hjerte aa se at folk leser bloggen; det varmer min sjel naar leserne gir lyd fra seg.

Sitter ellers aa hoerer paa britisk klassisk radio. Gjett hva som spiller naa? Edvard Grieg
Ikke feil det.

Lots of love <3

The incident

Det hele skjedde en onsdag i det lille teateret.

Det var første gangen jeg skulle jobbe på toppen av stilaset. Jeg var der oppe fra 14:00 til 17:00, først med ei i klassen så med læreren min. Stilaset er 4,5 meter høyt.

Vi skulle trekke en kabel fra den ene siden av rommet til den andre, og feste den i et rør i taket.

Mens vi gjorde dette, flyttet ground-crewet stilaset sakte men sikkert mot scene venstre. Dette funker kjempe fint når alle følger den gylne, absolutte regel: Komunikasjon. Vi holdt oss godt fast i rørene og!

Når vi skulle flytte igjen etter å ha stått stille en liten stund, satte det ene hjulet seg litt fast.

Uten å komunisere dette med oss, tenkte det røde krysset at det skulle fikse hjulets posisjon, og rykket stilaset kjapt bort fra veggen og røret vi hold oss i. Jeg vippet fremover, begynte å gleppe taket på røret, og skrek. Men stilaset stoppet ikke å bevege på seg. De blå armene er mine, de gule vingene er læreren min. Han drog meg lengre inn på stilaset så jeg vikk satt meg ned. Det rosa krysset er alle de andre elevene som stod på bakken og vasket lys.

Jeg skadet meg ikke, men det var jo et ganske stort sjokk, så det ble en del ukontrollerbare tårer, selv etter at jeg hadde komt meg på bakken igjen. Men det går bra nå. Jeg kommer forresten til å bruke denne unnskyldningen for ALT den er verd.
Random: Edel, ska du virkelig spisa ein te is te frokost?
Meg: Eg dødde nesten i går (evt. i fjor)!

Monday morning

Frokost klokka 10, etter foerste time, overflod av lekser, lang dag i sikte. Deilight.

Oh Wonderful Wednesday

På onsdager begynner min første time klokka 11, men DU det er vanskelig å stå opp til den timen! Meg og Abby (roomien) har vert litt ambisiøse å sagt at hver ondag skal vi stå opp klokka 8:30 for å trene før skole, ettersom vi begge begynner sent, men av en eller annen grunn frister dette VELDIG lite når morraen kommer og klokka ringer. “Bare fem minutter til” “aah, to til” “aaaah, vi har tid til å sove en halv time lengre” … to timer senere “shit! vi rekker det ikke! sove en time til!”. Så slik er livet. I dag forsåv vi oss. Jeg rakk akkurat timen, Abby bestemte seg for å sove gjennom det. College <3

Anyways, første timen min hver onsdag er dette kvartalet “lighting for theatre”. Her lærer vi om elektrisitet, hvordan den utvinnes og transporteres, ulike typer lys og lamper, ledninger, hvor mye de tåler, Edison plugger, kabler, watts, volt, hvordan å henge lys og hvordan man stiller dem inn, fokuserer, bytter farge palett OG SÅ VIDERE… Her er klasserommet vårt. Som du sikkert ser, mangler det ikke på lys!

Etter denne timen er det “Common Hour”. Dette varer fra 12:30, og der er nesten ingen timer. Da er det alltid kaos i kantina og på biblioteket og alle plasser ellers, ettersom så godt som alle klasseromma er tomme. Mense jeg og noen andre fra lighting klassen beveget oss mot kantina, tok Googs (læreren vår) frem grillen sin og satte seg til ro uttafor rekvisittlageret til det lille teateret. Han er en kul fyr. Jobber i “Good Morning America” som lys-ansatt og treffer masse kjendiser!

Her er meg (bak kameraet/iPaden), Thomas, Christine og Jenn (fra høyre) på vei til Winnick for å spise.

Her er min lovely book bag, som jeg bærer rundt ettersom jeg ikke har noe bedre ryggsekk eller messenger bag å bruke. Om du ser noe billig og litt dorkete på nettet, er det bare å si ifra! Jeg vil gjenre ha en litt kul crossbody messengerbag som skiller seg litt ut og som har plass notatbøker og iPad.

Etter common hour var det tilbake til det lille teateret (det heter faktisk The Little Theatre!) for å jobbe på kontrakt. Tror kanskje jeg har forklart det før, men gjør det igjen. Kontrakt får vi verken penger eller credits for, men er en obligatorisk del av graden til oss som tar bachelor innen performing and visual arts. Mandag og onsdag er dette fra 2-5, fredager fra 2-6. Vi jobber med det samme som vi lærer om tidligere på dagen, og for meg dette semesteret vil det si lys. Vi henger opp, tar ned, flytter på, stiller inn, fokuserer, bytter linse og farge på og roterer på lys og tuller med masse kabler og ledninger. I dag brukte jeg mesteparten av tiden oppi en Genie, som går et par meter opp i lufta, for å si det mildt. Før har jeg bare vert Ground Crew, så det var en fin forandring. Hadde med meg skiftenøkkelen, heiselina og brant meg på en lampe. Good times!

Ooh shit, klokka er snart 1 am, og jeg har lekser! O_o See yah laturr!