Category Archives: Growing up

Option is a bitch

Sometimes options are my worst enemies. I get that I am extremely fortunate to be a teen in the 21st century, with all these paths and directions to chose from, but sometimes I think it would be easier being born into a set path. I know this is stupid, but sometimes I guess I wish it wasn’t my choice to make. At the same time though, the thought of not being able to chose is one of the scariest thoughts I have. Sometimes I think I like results better than the processes itself. Sometimes I think I’m a little inpatient.

Complacency is a sucker too. Contentment is good but I don’t really care much for complacency. It’s not something you can just switch of though, you know? Though I wish it were that easy. I wish I could be sort of on my toes all the time, while being content. I love it when my life is busy. When it’s not, I get stressed out. I am content with busy, complacent with idleness.

Today I was looking for a job. I did some research online, and I found a few openings that seemed interesting, and I started typing out my CV and my application. And it just got me thinking. I’m about to go off into the big bad world, and I have yet to settle on what I want to do. I haven’t even decided where I want to go. Well, I do know where I want to go… but that’s scary. If something means a lot to you, it can be quite touchy and make you vulnerable. Well, I don’t really know if it’s like that for you, but that’s what it’s like for me. And, when something is vulnerable, the fright of failure becomes ever more evident. I know where I wish I was in a 10 years time, but I’m so afraid I won’t get there, and if I try really hard, it’s is gonna be so much worse to handle. Failure that is.

“It’s not about doing what you love, but loving what you do.”
Maybe if I could get out of my head a little bit, I could start working on that.

Forventninger

Er forventninger ødeleggende? Hvor går skillet mellom forventninger og drømmer? Er forventninger positivt eller negativt? Hvorfor lærer vi ikke av tidligere forventnings-tabber?

Er forventningene våre påvirket av andres forventninger til oss? Hvilke forventninger er viktigst? Hvilke forventninger påvirker oss mest?

Jeg vil på Tea Time.

Bare et barn.

Av og til slår det meg bare rett i fleisen, hvor mye jeg har å lære. Hvor liten og uviten jeg egentlig er. Hvor ubetydelig, uerfaren og lite kunnskapsrik jeg er. Noen mennesker får meg til å innse at jeg har mye igjen å lære. Andre mennesker får meg til å innse at jeg burde være takknemlig for å få lov til å leve i en så naiv tilstand som jeg faktisk gjør.

“Nei. En kan ikke leve med å være bitter. Det går ut over deg selv. Hater du, går det urover deg selv. Hvis jeg går å hater deg, så vet ikke du det, men hos meg går det rundt å brenner, sant. Derfor så hater jeg ikke.”

Dette er ikke noe nytt. Jeg har hørt det før, og jeg vet det. Jeg har sikkert sagt det før selv også, om ikke formulert helt likt, har de samme ordene ligget på tunga mi. Men har jeg noen gang ment det – sånn helt fra bunnen av hjerterota? Har jeg noen gang forstått det – sånn helt fra innerst i hjernen. Eller har jeg noen gang hatt noen som helst grunn til å i det hele tatt si noe slikt? Hva grunnlag, kunnskap eller erfaring har jeg med hat? Hva vet jeg om å ikke hate? Jeg har aldri hatt noen grunn til å virkelig hate. Men mannen som sa dette, Julius Paltiel, har de beste grunnene i verden til å hate. Likevel gjør han det ikke. Han har de beste grunnene i verden til å være bitter. Likevel er han det ikke.

Jeg er bare et barn. Men jeg er ikke sikker på om jeg vil bli voksen, om det innebærer å virkelig forstå hat.

Process of Elimination

Med studiehåndboka i nevene, er det ikke lett å velge bare én utdanning! Jeg føler meg som “the girl in the candyshop” som bare får velge én ting. Det er ikke lett!

Gjennom “the process of elimination” har jeg kommet frem til omtrent 20 studieretninger. Det meste ligger innenfor Historie, Språk og Filosofi, men et par andre som Kriminologi, Litteratur og Journalistikk har også sneket seg inn på lista. Jeg aner rett og slett bare ikke hva jeg vil! Kan jeg ikke bare ta Ph.D. i alt sammen? Bli evig student? Tipper “the girl in the candyshop” ville vert glad for å bo i godtebutikken for alltid også… Same thing, right?

Sommer 2008

Studier

De siste dagene har jeg tenkt veldig mye på hva jeg vil gjøre når jeg er ferdig på Drottningborg. Jeg veit jeg skal ha et år hvor jeg gjør noe anna enn å sitte på skolebenken, men etter det er drømmen å studere i Frankrike. Jeg får bare mer og mer lyst til det! Det virker så inmarri morro å studere i utlandet – jo for det vet jo ikke jeg alt om, haha. Jeg har lyst til å studere Historie og Språk, men vet ikke hva jeg vil gjøre med faga. Mitt ultimate mål er å kunne snakke en fem til ti språk utenatt (urealistisk, much?), og kunne alle slags rare detaljer om Andre Verdenskrig, Hitler og Holocaust. Noe som kan bli genske dyrt. MEGET dyrt. Sitte på skolebenken i Frankrike i 20 år? It’s NOT narcissism, it’s self-fulfillment. hah.

Men jada, vi får vel se hva det blir til. Nå skal jeg lese til historie på mandag, kanskje sove i ti minutter, så er det grøt og misjonsfest i regnværet på Borgen 🙂

Fin Sang

It’s Official:

I  LIKE MY JOB.

Yes, you heard me right. I thrive in my job. I like it – I actually don’t hate it.

Working with elderly people is a tough job. It takes a lot of patience, a lot of heart, a lot of understanding, a lot of putting up mind blocks, and a lot of tearing down mind blocks. It’s a challenge working with people who forget who you are every two seconds, or who forget who they are every once in a while. It’s tough keeping your job a job but at the same time allow it to become a part of your maturing and how you see the world and who you are. Working where I work has changed a lot about me. I now see a lot of things differently, I’ve done things I thought I’d never be able or willing to do. I’ve learned so much, and I like it.

Strictly subjectively speaking.